Nye krefter i SNL: Marit M. Simonsen

Ny redaktør i Store norske leksikon: Marit M. Simonsen (Foto: Arnfinn Pettersen)

I april begynte Marit M. Simonsen som redaktør i Store norske leksikon. Hun har studert evolusjonsbiologi og Science and Technology Studies ved Universitetet i Oslo, er aktiv i Human-etisk Forbund, er klimaspaltist i Klassekampen, har vært leder for Foreningen Skepsis og er en av folka bak podcasten Saltklypa.

Vi har tatt en prat med henne.

Hva skal du gjøre for SNL?
Jeg skal børste støv av noen artikler og hente inn flinke fagansvarlige til blant annet dyr og biologi, også skal jeg jobbe med å formidle når man burde bruke leksikon. Det ligger så mye interessant, gøy og lærerikt gjemt i leksikonets kriker og kroker. Det overordna målet er å få lesere til å forstå når de trenger mer kunnskap om et tema, og til å reflektere over ting de tror de vet. Det er ikke nok at forskere sender kunnskapen sin ut i verden, den må finnes av lesere og forstås også.

Hvilket forhold har du til leksikon?
Jeg vokste selvsagt opp med å gå til leksikonet under middagsdiskusjoner med familien. Senere har jeg beholdt trangen til å slå opp ting, og jeg har ofte vært førstemann til å dra fram internett på mobilen i en diskusjon. Det er såpass naturlig for meg at kjæresten min ble skvetten fordi han hørte ordene «slå opp» så ofte. Målet er å senke terskelen for å slå opp.

Hva tenker du om leksikonet på nett?
Det er vidunderlig å skulle jobbe i leksikon. Jeg bader i kunnskap, det er så mye gøy å utforske. Jeg digger leksikontreet, hvor man kan klikke seg opp og ned i artenes slektstrær, og bla mellom ulike dyr etter hvordan de er i gruppert i biologien. Dette går an på nett, men ikke i papir, og er ekstremt tilfredsstillende for en evolusjonsbiolog. I overført betydning er det også gøy å jobbe i et leksikon som fortsetter å evolvere. Vitenskapsfantasten i meg synes det er et viktig poeng at kunnskap ikke er statisk, og da er det fint at denne utviklingen kan reflekteres der vi samler og nyttegjør oss kunnskapen vår.

Er det noen ulemper med nett?
Det kan kanskje bli litt overveldende informasjonsstrømmer for folk, så ting suser forbi? Det blir nesten en nødvendighet å la ting være flyktig. Nå er ikke det spesielt for SNL, og heldigvis er faktaene der i morgen også. Samtidig er mengden informasjon fantastisk, og det at utforskingen bare begrenses av din nysgjerrighet, ikke økonomi eller antall hyllemeter til rådighet. Leksikonet er tilgjengelig overalt, alltid. Så lenge du har strøm på mobilen.

Hva håper du at vi skal få til?
Det viktigste er på plass allerede. Leksikon er en etablert og pålitelig sjanger, som de aller fleste forstår og har tilgang til. For samfunnet er det viktig med felles kunnskapsressurser, sånn som SNL, så vi ikke bare sitter med våre egne kilder på egne tuer. Det neste målet er å få vist fram litt mer av den utrolige mengden god kunnskap som leksikonet består av. Jeg vil at andre skal få oppdage at det er gøy med kunnskap, bare man er litt nysgjerrig og leter.

Hvis man putter en femmer på deg, hvilket foredrag kommer ut da?
At mennesker ikke er så rasjonelle som vi liker å tro. Vi er proppfulle av skjevheter og begår stadig tankefeil, derfor må man alltid prøve å være redelig som best man kan. Det mange ikke tenker over er at det i grunn er gode grunner til denne irrasjonaliteten. Det handler om vår menneskelige historie og hva som har vært nyttig før. Noen av de samme tingene som gjør oss dumme, gjør oss også smarte, slik som det imponerende mønstersøket vi har i hodet. Det gjør at vi ofte kan bruke dumskapen vår til gode formål.

Oppfølgingen av den tanken handler om kunnskapsformidling, for eksempel for å bedre formidlingen av klimasaken, som jeg mener har vært en enorm flopp. Mediene har fulgt sine prinsipper og skrevet om dramatiske greier og dekket fjerne politiske prosesser. Sånt skaper apati og distanse fra problemene. Men vi kan vri på dumskapen vår for å få folk til å bry seg, for eksempel ved å lage feedbacksystemer som gir folk signaler om at det de gjør virker. Eller vi kan spille på vår hang til å bry oss om flokken rundt oss og konkurrere med naboen om hvem som er mest miljøvennlig, heller enn å legge alt i hendene på neste klimakonferanse for menn i slips.

Engasjementet ditt for formidling smitter, i så stor grad at du og en venninne overtalte Universitetet i Oslo til å opprette et undervisningstilbud i vitenskapsformidling. Hvordan gikk det til?
Det begynte med at en venninne og jeg tok en helgetur for å løse verdens problemer mens vi studerte, og vi var begge opptatt av vitenskapsformidlingen vi hørte så mye om, men som vi så sjeldent så noe til. Formidlingsarbeidet frem til da hadde i stor grad bestått av snakk og strategidokumenter. I realiteten fantes det ikke incentiver eller ressurser for forskere som ville formidle. I festtalene var det mange store ord om betydningen av og ansvaret for formidling, i tillegg til skryt til dem som lyktes, men lite konkret om veien videre.

Vi mente at de gode formidlerne var en historisk tilfeldighet og resultatet av enkeltpersoners interesser og arbeid, mer enn et resultat av en faktisk satsning. For å prøve å gjøre noe med problemet, utarbeidet vi en kursplan med pensum og forslag til forelesere og gikk til fakultetsledelsen med den. Vi måtte jobbe litt for å finne forankring for noe som var helt uten fagmiljø, men fant noen gode hjelpere og etter noen år gikk det veien. Nå i 2017 fylte emnet MNKOM3000 fem år, og vår formidlingsfilosofi begynner å få fotfeste. For oss er det et sentralt poeng å begynne med formidling tidlig i utdanningsløpet, før studentene blir for fastlåst i den akademiske sjargongen. Vi mener også at formidling gjør forskningen bedre, fordi man bedre evner å plassere sitt arbeid i verden og kan høste flere og bredere innsikter. Ikke minst mener vi at formidling er så viktig og så vanskelig at man må ha et eget fagmiljø for å komme videre med det. Det jobber vi fremdeles med.

Den klassiske tabben når man skal intervjue kvinner er å snakke om utseendet deres, og med deg er det veldig fristende. På din første arbeidsdag i leksikonet hadde du på et elefantsmykke som skulle matche en av artiklene du skulle jobbe med, og du ser ut til å være blid bestandig. Samtidig har du greid å få gjennomslag for ideene dine i miljøer som er preget av satte maktstrukturer og spissede ordskifter. Hvordan har du fått til det?
Bloggen min heter Hugs and science. Det oppsummerer meg godt, for jeg ser ingen motsetning mellom å tenke rent, snakke tydelig, og å være trivelig. Samtidig er jeg ikke redd for å si meningen min. Siden jeg har eldre søsken som alltid visste flere fakta enn meg, er jeg godt trent i å kverulere for å nå gjennom, og jeg har brukt logikk som verktøy for å vinne diskusjoner. Det fungerer fremdeles. I tillegg er jeg ganske standhaftig. Jeg har heldigvis møtt få troll. Enten har jeg hatt flaks, eller så har jeg ikke lagt merke til dem.

Samtalene med deg trekker ofte i retningen vitenskapsformidling. Har du noen andre interesser?
Mesteparten av livet mitt dreier seg på en eller annen måte om å få mer vitenskap ut i verden. Enten ved å formidle selv, eller ved å legge til rette for andre. Men jeg setter pris på andre ting som gir glede i livet også, som studier ved Institutt for søt biologi, som jeg kaller min krok av YouTube. Også elsker jeg å lage mat og jeg liker turer i skog og mark, som biologer flest. Trivia har jeg alltid verdsatt, så jeg lærer meg gjerne lister og regler, og jeg kan alle de amerikanske statene i alfabetisk rekkefølge og grunnstoffsangen til Tom Lehrer fra 1956. Jeg gleder meg til å utvide repertoaret når jeg klikker rundt i leksikonet. Jeg har alltid prosjekter på gang, på en eller annen måte. Innimellom tar interessen min for ukunnskap og pseudovitenskap meg til rare steder, som da jeg lærte meg å lese håndflater for å vise at det er lett å fake.

Er du en god cold reader?
Nei, ikke så veldig. Men jeg har fått noen til å begynne å gråte med de falske evnene mine en gang. Da var det ikke så veldig gøy lenger. Jeg foretrekker klemmer og vitenskap.

Klemmer og vitenskap høres bra ut. Velkommen til oss, Marit!