Frå minus til Kristus eller før vår tid?

SNL skal bidra til eit kunnskapsbasert ordskifte og syne korleis valid kunnskap ikkje er det same som nøytralitet. (Finansmarknadsmeldinga 2012)

Slik pleier Store norske leksikon å snakke om kva rolle vi skal fylle i samfunnet. Det lyder ufarleg som ei festtale, men dei siste dagane har vi fått prøve oss i praksis.

Datoformat blir storpolitikk

Tysdag førre veke var eg i Stortinget for å be om pengar til leksikon. Samstundes, på kontoret: På lista over tekniske forbetringar er vi komne til det autogenererte datoformatet. I faktaboksar om folk fødd før Jesus står det eit minusteikn. No kan vi erstatte minuset med tekst.

På papir har det lenge stått «før vår tid». (Tidslinje frå frå RLE-boka Horisonter 8, utgitt av Gyldendal i 2006).

Det siste året har leksikonet publisert heile 10 000 nye læreboksider. Fag er oppdatert i massivt omfang, deriblant jødedomen og det gamle Egypt. Religionshistorikarar har meld at dei vil bruke vanleg terminologi i faget, som er “før vår tidsrekning”, ikkje «før Kristus». Redaktørane meiner same omgrep bør stå i faktaboksen. Når ein skriv at ifølgje jødedomen er Jesus ikkje Kristus (messias), er det motsetningsfylt om faktaboksen fortel at nokon er fødd 50 år før Kristus. Vi blir samde om å bruke fvt. og evt. i autoteksten, men ikkje innføre felles politikk for artiklane. Ulike fagfolk får bruke eigen terminologi, slik at “før og etter Kristus” blir ståande i dei 4000 artiklane om kristendom.

Redaktørane lurer på om forkortinga fvt. er forståeleg. Nettansvarleg luftar saka på Facebook-sida vår. Det blir heidundrandes debatt. Så ringer Aftenposten. Dei vil lage sak. Som hovudredaktør / ansvarleg for å skaffe pengar til leksikondrift, kjem eg kjapt i interessekonflikt med meg sjølv. Vi har tre moglege språkalternativ med kvar sine følgjer:

  1. Det fagleg beste er å bruke ein autotekst som ikkje kjem i konflikt med fag som skriv om denne tidsperioden.
  2. Det politisk korrekte i dagens norske debattklima er nok å innføre “f.Kr” dersom vi skal ha tekst.
  3. Det redaksjonelt feige og politisk strategiske er å takke nei til intervju og setje minuset tilbake i faktaboksen.

Eg vel det første. Saka kjem på nett. Det blir ståhei for alvor. I løpet av tre døgn kjem 500 kommentarar. Natt til laurdag blir eg skulda for å vere politisk korrekt, feig, anti-krist, muslimelskar, redd for muslimar, kulturmarxist  og ein del av Aps løynde plan for å innta alle maktposisjonar i samfunnet og bruke det til å stryke Jesus Kristus ut av soga.

Twitter kvitrar ivrig. Høgre og KrF-politikarar liker ikkje den nye autoteksten vår. Vil vi stryke Kristus frå heile leksikonet? I løpet av helga har saka blitt omtalt i dansk og svensk presse. Og KrF har skrivi pressemelding om at Store norske er “på villspor når de vil omskrive tidsregningen vår” og at vi må vedkjenne oss vår egen kulturhistorie og bør holde oss “for god for den type historieomskriving.”

Min indre lobbyist tenkjer: Huff, då. Men korrigerer raskt seg sjølv med den indre hovudredaktøren: Kva truverd har eit leksikon som skjeler til politisk støtte og motvilje i redaksjonelle val? Det er jo ikkje vi, men religionshistorikarar som har omskrivi tidrekninga. Jobben vår er å formidle valid fagkunnskap skriven av dei som har han. Skal vi omformulere forskinga for å gjere henne meir spiseleg i resten av samfunnet? I kva tilfelle skulle vi latt politikk gå framfor vitskap? Når folkemeininga er eintydig? Når emnet er politisk betent?

Kristus på kollisjonskurs

Det er ei stund sia religionshistorikarar begynte å bruke fvt. framfor f.Kr. Kva skjedde då? Ingenting! I fagmiljøet er det ikkje brennbart. Når redaksjonen ringer for å høyre om akademikarar innan andre historiske fag har hatt liknande diskusjonar, er svaret: – Eg kan ta det opp i lønsjen om nokon på instituttet har sterke meiningar her. Men kunne du gitt meg eit stikkord om kva som eigentleg er kontroversen?

Det siste året har SNL klart å flytte ein del religionshistorikarar på nett for så skrive, så dei kan bli lest, diskutert og lenka til av alle. Dermed dukkar ordet opp i eit leksikon som no har 80 000 daglege lesarar på nett. Så kommuniserer vi omgrepet i sosiale media. DÅ kjem debatten. Såklart. Eg pleier å seie til politikarane at det er farleg om vi ikkje byggjer bru mellom nettdebatt og drøftingar i lukka akademiske sirklar. No har vi oppdaga ein avstand. Då har SNL gjort det SNL skal gjere.

SNL trur ikkje det er mogleg å formidle ei objektiv sanning. Men vi skal formidle korleis vitskapen ser verda. Vitskap skil seg frå all anna drøfting ved hjelp den vitskaplege metoden. Den betyr nettopp at du ikkje har lov til å la haldningar påverke utval og tolking av kjelder. Vitskapens metode har inkje mål om at konklusjonen skal vere nøytral. Metoden er sjølve bolverket mot synsing. Det er den som gjer at vitskapen ikkje skal vere nøytral. Han skal vere fagleg valid (gyldig).

Når vitskap står mot tradisjon i land langt borte, er vi snare til å sjå kor farleg det er om vitskapen ikkje får definisjonsmakt. I vår eiga sogeskriving står motsetninga fram som søk, som konstruert, som flisespikkeri. Kvifor skal religionshistorikarar definere soga om Jesus / Kristus? Kvifor bør ikkje politikarar definere soga om politikk? Gilde definere soga om næringsmiddelindustri? Eller ihuga muslimar definere soga om Islam?

Dei siste dagars hendingar har gjort meg klar over éin ting: Om SNL skal endre ordbruk i leksikonet, kan det ikkje vere på grunnlag av temperaturen i den offentlege debatten. Det må vere fordi ordbruken endrar seg i eit fagfelt. Og: Neste gong det blir debatt, skal fleire av fagfolka det gjeld vere til stades i tråden på Facebook, i VG, på Twitter. Vi må lære dei å svare sjølv. Først med tida vil vi sjå kva som endrar seg: Den akademiske ordbruken – eller debatten.