«Takk for kommentaren. Vi oppdaterer artikkelen om et halvt år.»

Da den nye redaksjonen begynte i fjor var en av de viktigste avgjørelsene som ble tatt at leksikonet skulle være et levende sted. Folk skal kunne komme med spørsmål og kommentarer til artiklene. Og de skal få svar. Folk skal kunne komme med endringsforslag til artiklene. Og de skal bli vurdert. Vårt mål er å være til stede og følge opp raskt.

Det gjelder ikke minst når vi finner håpløst utdaterte artikler, eller oppdager at vi mangler viktige oppslagsord. Da vil vi også handle raskt. Vi finner kvalifiserte forskere eller eksperter som kan skrive for oss.

Foto: Sarcasmo, Tilgengelig via Flickr, CC BY-NC-SA 2.0.

- Har dere satt en frist for når teksten skal leveres, spør forskeren.
<Her vil vi helst svare at vi trenger den i morgen, men vi svarer:>
- Helst i løpet av denne uka, men det går greit ut i neste uke også.
- Ja, det går ikke så greit, svarer noen forskere da, men om 3-4 måneder kan jeg nok klare å levere en tekst.

I internettets tidsregning vil det si at de kan levere teksten ved neste istid. Å svare en sint leser at teksten hun synes er kritisk dårlig vil oppdateres om et halvt år, er langt utenfor det mange vil godta på nett.

Hadde vi derimot vært redaksjonen for et tidsskrift eller jobbet med en antologi i et forlag, ville svaret sannsynligvis vært som forventet.

Det er ingen nyhet at tida går fortere på nett enn i trykte medier. Men fagfolkene vi ønsker at skal skrive tekstene i leksikonet vil ofte være de samme som skriver bøker og tidsskriftsartikler. En av våre oppgaver er å få disse til å delta på nett og lære seg nettkulturen. Folk venter ikke på neste bok, de forventer at fagfolkene skal kunne delta i kontinuerlig debatt og kunnskapsproduksjon.

Men når en flink forsker svarer på min masing med at «jeg hører til dem som mener at når man først skal skrive en innførsel til et oppslagsverk som skal brukes av skoleelever, studenter og andre i en tid fremover, så bør det gjøres grundig», blir jeg svar skyldig. For hun har rett. Det er ikke bare fagfolk som skal lære internett, internett kan også lære litt av fagfolk. Internett har gjort det lett å skrive fort. Med «klipp-og-lim» og Google er det ingen sak å produsere tegn. Men så er det etterrettelighet, fakta og analyse. Det kan ikke teknikken gjøre for deg.

Det finnes de som er blitt talspersoner for «The Slow Web», for internettjenester som ikke stresser oss og gir oss følelsen av at vi alltid henger etter. Kanskje kan det også gi mening når vi diskuterer kunnskapsproduksjon på nett? Vi ønsker oss ikke et treigt leksikon. Men et leksikon kan ikke følge publiseringskulturer utarbeidet i nettaviser. Vi må flytte papirleksikonet vårt inn på internett og bli en del av kulturen her. Men vi kommer også med noen særtrekk, og må finne vår plass. Kanskje kan vi være med å bygge en litt roligere kultur, som passer for produksjon av mer dyptgående og varig innhold på nett?

De som har fulgt leksikonet etter at vi begynte arbeidet for drøyt et år siden vet at det er mye som må gjøres med innholdet. Mange har etterlyst endringer og oppdateringer. Noen venter fremdeles på svar og oppfølging. Vi svarer på hundrevis av eposter i uka og når ikke over halvparten av det vi vil gjøre hver dag. For redaksjonen er mottoet «bånn gass». Vi vil få til veldig mye, veldig fort. Men hvis det går utover kvaliteten er det ingen vits. Vi kan ikke vurdere artikkelforslag hvis vi ikke har noen med kompetanse til å gjøre det. Og vi kan ikke oppdatere et fagområde med nye artikler hvis vi ikke er sikre på at de som vil skrive kan feltet godt nok.

«Å gjøre innholdet vårt fremtidsvennlig, er å sette innholdet først», skriver kollega Ida Jackson. Det betyr at våre tekster ikke bare skal genere trafikk til leksikonet i dag eller følge nyhetsbildet. Artiklene skal gi solid informasjon i et langt tidsperspektiv. Vi skal få forskere og eksperter til å delta mer på nett. Men vi skal også produsere solid kunnskap på nett. Da tror jeg at en leksikonredaksjon noen ganger må vende det døve øret til hastighetskravene på nett. Og gi folk tid til å tenke.