Hva vil det si å skrive “leksikalsk”?

Tiden med tekniske problemer etter omlegging til nye nettsider har vært frustrerende for redaksjonen. Men det er også positive sider ved at vi enkelte dager har måtte la leksikonet være i fred mens utviklerne jobber. Vi har, siden lanseringen i mars, fått reflektert mye rundt leksikonet og hva det krever av oss, våre fagansvarlige og forfattere.

Redaksjonen har ikke bare tilbrakt den siste tiden med å spille krokett. Foto av Joe Shlabotnik, tilgjengelig via Flickr, CC BY-NC-SA 2.0.

Vi har jobbet oss gjennom en ny forfatterveiledning, hvor vi tar opp spørsmål vi har fått fra fagansvarlige og brukere om hvordan man skriver for leksikonet. Selv har jeg tenkt på hva sjangeren krever av skribenters skrivestil og perspektiv, og prøvd å definere noen punkter som oppsummerer hva det vil si å skrive “leksikalsk”.

Innholdet i listen er inspirert av den forrige SNL-redaksjonens håndbok, av tips fra og diskusjoner med flere flinke folk, av Wikipedias meta-artikler, samt lesningen og redigeringen av en hel haug gode, samt en del mindre gode, leksikontekster. Jeg tar gjerne en diskusjon om hvorvidt jeg har fanget de riktige trekkene ved leksikonartikler eller ikke. Idas omarbeidede versjon av min punktliste kan forøvrig leses i forfatterveiledningen om sjanger på snl.no.

En leksikontekst er:

  1. Beskrivende, ikke fortellende
  2. Eksplisitt, ikke subtil
  3. Distansert, ikke personlig
  4. Balansert, ikke påståelig
  5. Analytisk, ikke refererende

1) En leksikontekst skal være beskrivende. Det betyr at den legger fram fakta om et fenomen, en person eller forklarer et begrep på en saklig måte, uten overdreven bruk av litterære grep. I en biografiartikkel skal en persons fødselsdato, hennes virke, posisjon i samtiden og ettertid slås fast tidlig i artikkelen og uten fanfare. Beskriver du et naturfenomen skal du slå fast hva fenomenet er, hvor det oppstår og eventuelt hva det skyldes, uten å trekke inn sekundære fakta og egne observasjoner.

2) En leksikontekst skal være eksplisitt. Dette innebærer at du som skribent bruker tydelige og informative formuleringer. En leksikontekst skal ikke gjemme informasjon mellom linjene eller tvinge leseren til å gjette hva som er ment med bruken av et ord eller uttrykk. Dette innebærer også at alle faglige uttrykk skal forklares, enten i selve teksten eller som egne oppslagsord.

En leksikonartikkel skal være analytisk, og ikke oppsummere alt som er skrevet om et gitt emne. Foto av Callum Scott, tilgjengelig via Flickr, CC BY-NC 2.0.

Kravet om å være eksplisitt og tydelig er i min erfaring noe av det vanskeligste med å skrive for leksikonet. Mange av vendingene en skribent er vant til å bruke, gjerne fordi de er etablerte faguttrykk, får sin spesifikk mening i en konkret faglig sammenheng. Når sammenhengen er borte, og man skriver for et generelt oppslagsverk, fordrer det at man kan bruke én eller to setninger på spesifisere det du som fagperson tar for gitt ellers.

3) En artikkelforfatter på snl.no skal være distansert fra det hun skriver om, og i kun liten grad være synlig tilstede i teksten. Dette betyr blant annet at 1. persons personlig pronomen gjerne unngås. En artikkelforfatter må også holde avstand til fenomenet som omtales, og ikke bruke språklige former som framstår som for fortrolige. Man skal ikke omtale personer ved fornavn, eller gå “inn i hodene” til folk og vurdere deres intensjoner, motivasjoner, tanker og følelser, uten at du kan vise til kilder som dagbøker, intervjuer og liknende.

Når man skriver for leksikon er det også viktig å være forsiktig med adjektiv som signaliserer personlig involvering, som ‘fantastisk’, ‘nydelig’, ‘grufull’, og unngå superlativer som ‘Norges vakreste’ hvis en slik vurdering ikke er en anerkjent, allmenn eller fagspesifikk oppfatning.

4) Dette har sammenheng med kravet om at leksikontekster skal være balanserte. Balanse vil si at artikkelen skal presentere relevante fakta om artikkelens tema og faglig påstander som er forankret i gyldige argumenter og godt kildebelagt. Wikipedia har et uttalt ønske om at artikler skal skrives utifra et nøytralt perspektiv, men vi mener at dette er for sterkt, fordi utvalg av informasjon i en artikkel nødvendigvis vil reflektere en skribents verdier og en faglig kontekst. Likevel er det viktig at enhver leksikontekst forsøker å gi et mest mulig representativt og lite ladet bilde av det som omtales.

Du skal skrive at noe er tilfellet bare om det er dokumentert eller dokumenterbart. Dersom det ikke finnes god dokumentasjon eller fenomenet du omtaler kun får sin mening innenfor en bestemt kontekst (for eksempel i en religion) må dette markeres tydelig. Dette gjør du ved såkalt attribusjon – det vil si å tydelig tillegge påstander til en enkeltperson, gruppe eller et miljø.

5) Men artikler skal ikke bare være oppsummerende og fungere som avtrykk av virkeligheten. Virkeligheten er altfor stor til å få plass i et leksikon, og derfor er det aller viktigste sjangerkravet til en leksikontekst at den er analytisk.

Folk kommer ikke til et leksikon for å få vite alt om en person eller fenomen. Lesere vil vite hvorfor noe eller noen er viktig eller kjent, og det er leksikonforfatterens jobb å sørge for at dette kommer tydelig fram av teksten. Det å skrive en god, leksikalsk tekst krever dermed en evne til analyse, og forfatteren må hele tiden vurdere hva slags informasjon som er mest relevant. Hun må klare å formidle komplekse problemstillinger, beskrive lange liv og betydningsfulle hendelser på en konsis og klar måte.

Hvis noen spør deg om hva innholdet i John Lockes filosofi var, vil det mest presise svaret på spørsmålet du kan gi være å lese opp alle Lockes etterlatte tekster ordrett og uoversatt. Men i leksika, som i verden forøvrig, må hensynet til presisjon avveies opp mot tid og intellektuell kapasitet. En analytisk forfatter klarer å få med den viktigste informasjonen og strukturere den på en god og konsis måte, uten at det går utover hensynet til lesbarhet og forståelse.